I disse valgtider

Myndighetsdagen er vel overstått. Og med det er det intet annet å anta enn at alle kommende dager vil være preget av myndighetens privilegier. Det være seg ølkjøp, stemmeretten som selvfølgelig skal brukes, og all den øvrige friheten myndighet fører med seg. Og når det gjelder stemmeretten, er vel det et av de aller største privilegiene. Ikke bare som følge av en 18-årsdag, men som følge av demokratiet. Ikke i ønske om å forherlige egen nasjons poltiske historie, (vi har hatt et parti ved navn Nasjonal Samling vi også), men nordmenn har til tidligere tider vært prinsippfaste når det kommer til politikk. Det kan selvsagt ha vært annerledes stilt før i tiden, hvor man ofte valgte seg et parti ut i fra samfunnshold og yrke, og gjerne stemte det resten av livet. Velgerne visste i større grad den gang hva det innebar for seg selv og andre samfunnsborgere å stemme på sitt valgte parti, og det kan vel ikke sees på som annet enn å ha prinsipper.

Prinsippfasthet trenger ikke i alle tilfeller å ha utløp i noe positivt, men man kan se virkningene av mangelen på den når partier gjemmer seg bak fasader av valgflesk og ikke ytrer sine ideologiske standpunkter og sin kanskje egentlige agenda. Det jeg prøver å få fram med mitt noe klønete ordlag, er at folk har syntes å miste sine prinsipper. Politikk handler om skatteforvaltning, om hvordan og i hvilken grad staten skal ha innflytelse, ja vel, men alt dette bygger på verdier. Og verdigrunnlaget står igjen forankret i en politisk ideologi. Det jeg vil fram til, er selvsagt populisme. 1/3 av Norges befolkning stemte ved forrige valg Fremskrittspartiet. Dette var riktignok kun de som faktisk valgte å bruke sin stemmerett, noe jeg mener det burde være pålagt å gjøre i en velferdsstat. Men som sagt, hele 33% av velgerne lot sin stemme gå til Frp. Når en så stor andel av befolkningen velger å gi stemmen sin til et parti som ligger så i ytterkant ideologisk sett, kan jeg ikke si annet enn at jeg blir skremt. Kjære alle sammen, se litt igjennom populismen og les prinsipp-programmet, så forstår dere hva jeg mener. Jeg tror ikke på ramme alvor at partiets representanter har et sant ønske om å rævkjøre velferdsstaten, men jeg er stygt redd for at det kan bli et av mange leie utfall av partiets politiske føring i en eventuell maktposisjon, og ikke mindre når de har funnet på noe så fint som å rette slagordet "For folk flest" mot velgerne.

Men velgerne skal ikke undervurderes. Det ville være høyst politisk ukorrekt å prøve å fastslå at "folk flest" er dumme. Det er noe av det fundamentale ved demokratiet at folk står med lik rett, enten de er bankfunksjonærer eller vaskehjelper, til å ytre sin mening via å avgi en stemme, og man skal både tro dem og ta på alvor det de ytrer.

Jeg vet i allefall hvilke verdier jeg verdsetter i et samfunn. Rekrutering til privatskoler og dermed økt klasseskille er ikke noe jeg ønsker å fronte. Heller ikke billigere sprit og legalisering av nettpoker er kampsaker for meg. Jeg har omsider fått stemmerett. Retten til å dytte samfunnsutviklingen i den retningen jeg måtte mene er den riktige. Front gjerne Fremskritt, men ordet er uansett betinget at man selv mener at verdiene og den retningen man driver utviklingen framover i er riktig. Jeg, for min del, mener at retningen er gal, jeg tar avstand fra den og det provoserer meg at så mange velger å skritte opp nettopp den stien. Måtte de konservative liberalistene bli nedstemt.