En hyllest til samværet

Jeg undrer meg vekk fra min nattesøvn. Jeg pleier i grunnen å gjøre det, det har nærmest blitt rutine, men merkverdig nok har ikke denne bloggen i den siste tiden bært preg av utløpet slik grubling pleier og burde ha. For jeg tenker mine tanker, og jeg skriver også mine ord. Jeg har hundre utkast liggende, men de forblir uferdige, dårlige, og dermed også sensurerte for omverdenen. Ikke det at omverdenen så desperat trenger å måtte fordøye mine impulser hver dag, det er på ingen måte det jeg insinuerer, men det er jo tross alt omverdenen jeg omvelter meg med. I godt lag. Og i andre former for lag. I ulag, hjemmelag og bortelag. Og jeg ville også mene at mitt begrep av omverdenen forøvrig også er av svært liten, nærmest irrelevant art, i den store sammenhengen. Men fullt ut, for meg, min verden. Mine venner. Disse herlige menneskene jeg tilbringer mine såre stunder med. I trivielt lag. I ganglag og i samlag.

For en liten stund tilbake leste jeg en av mine venners blogg, vel å merke en av de gode gamle vennene, en av klippene i mitt liv, og så videre... Hva klisjeèr angår, så likte jeg i allefall det hun skrev. Hun delte sine ord om alt som i sarte stunder opptar henne. Ting hun tenker på når hun er sentimental. Ting hun så angivelig setter pris på. Som rimet på trærne. Fargen på kaffekoppen. Trangen til å le. Og om vennene. Det var fint skrevet. Det eneste hun gjør feil i er å forsøke å bagatellisere det, å latteliggjøre menneskets evne til å kjenne glede og engasjement av og ved de minste og mest finurlige ting. Det, min kjære venn, kvalifiserer nesten til synd. For hva skal man ellers kunne skrive om? Om ikke livets mange finurligheter? Men misforstå meg rett, det var flott skrevet og hun brukte kun ironi som et virkemiddel for å fremme dette flotte hun skrev, og jeg merket meg spesielt noe av det. For midt i oppramsingen av småting skriver hun nemlig at "hun er forelsket i halvparten av menneskene hun omgir seg med". For en slående vakker setning, tenkte jeg for meg selv. For jeg kan ikke forestille med noe annet enn at man må kunne leve lenge på en slik livsfilosofi. En livsfilosofi som går ut på å helhjertet lengte etter venners nærvær når det er lenge siden man har delt av hverandres stimulans.

Derfor får kveldens lille tankerunde en gjentatt gang tale til fordel for venner, venners venner, venners venners øl og deres lyst til å dele av den. Anse det mer enn gjerne som en takk for ølfylla, sofakveldene, hva det måtte være. Takk for samværet. Takk for samlaget i godlaget og ulaget. Måtte vi dele mang en fin stund til. For dere er alle sammen herlige.