Tårer i kaffen

Promenaden er død. Sandefjords eneste eksil, vårt fristed, vår sjel og vårt hjerterom er nå en plass bak lukkede dører som aldri igjen vil åpne seg for oss som likte å gå der. Jeg interpreterer det igjen og igjen for meg selv, her jeg sitter i ly av novembermørket og det sildrende regnet på vinduene, og jeg tar meg selv i verken å fatte eller begripe hvorfor denne herskapelige sveitservillaen i Hjertnespromenaden måtte lukke dørene. For Promenaden var noe mer enn en bar. Det var og er mer enn slitt parkett og blått tak med asymmetriske utskjæringer. Det har vært musikk, ja, for ikke å si selve kulturen, det har vært latteren og det har vært livet, og den latteren og de øvrige assosiasjonene vil det alltid sitte igjen spor av i våre sjelevegger så vel som i bygningens trevegger. For enkelte har det vært stedet der de forelsket seg og samtidig, kall det gjerne påfølgene, der de har fått sine hjerter knust. Jeg tar høyde for at dette også kan gjelde meg selv, og kanskje til og med bare meg alene. Men videre var det også der jeg slukket min tørst, slukket min sorg og fylte varme i mitt hjerterom, noe jeg vil tørre å si nok gjaldt de fleste som svermet sine runder rundt huset.

Så takk for vinen, takk for ølen, en generelt stor takk for fylla. Takk for kaffen som gav lekse-mot og te-en som varmet så inderlig godt i sjelen de sene høstkveldene. Takk for quizen som gav oss snev av klar innsikt i en tilsynelatene ellers så tåkete verden, og takk for tilgangen den gav oss til utenom-musikk-teoretisk kunnskap.

Og selv om jeg vet så inderlig godt at denne kvelden skulle ha vært brukt til noe veldig annet, som i å lese om norsk språkhistorie og konsekvensene av reformene datiden provoserte frem og annen mer eller mindre nyttig kunnskapsføde, velger jeg altså heller å ordgi en aldri så liten markering her på siden. For Promenadecafeèn har satt kroken på døra og påfølgende er det tid for oss som elsket den å gjøre det samme. Og det ikke på hvilken som helst av organdørene, men på selve hjertedøra. For vi vet vel så altfor godt at Prommen vil ha en spesiell plass i våre hjerter, det sanne nedslitte raddishullet det engang var. Og vi vet også at en epoke nå er over og at det er tid for å lukke minnene inn i rommet bak som tilhørte nettopp den. Så takk for alt, vår alles kjære Promenadecafè. Hvordan skal vi vel overleve vinteren? Jeg vil nok bli å spore oftere her i tiden fremover.