Elsk meg i morgen

Her forleden kveld satt jeg på trappen til en bekjent og inhalerte det som viste seg å bli en avsluttende sigarett. Det var enden på det som hadde vært et noe uventet møte, og det uventede har som kjent noe ved seg, noe fint og umiddelbart, som det planlagte ofte mangler. Det kan være ord som kommer fra et menneske man ikke ante man ville treffe på, og av og til også uforutsette slutninger man trekker basert på nettopp disse ordene, som i dette tilfelle.

Det hele begynte da vi tok oss til å snakke om livets mange finurligheter, og blant dem, selvfølgelig, kjærligheten. Min bekjente kunne nemlig fortelle meg at han elsket en jente. Hun het Silje. Silje hadde syv smil. Et når hun var glad. Et når hun latet som hun var glad. Et når hun var deppa. (Riktignok) Et når hun var full. Et når blikkene deres skulle møtes og møttes, et når blikkene deres ikke skulle møtes, men allikevel måtte møtes, og omsider, et når han fortalte henne at han var glad i henne.

Det slippes bomber over Irak og Israelske styrker krever Palestinsk landområde i det min verden står stille og jeg konkluderer med følgende. Elsker man noen man ikke kan se syv smil hos, er ikke vedkomne verdt å elske. Min ufullstendige slutning fra kvelden på trappa har krevd meg flere tankesprang og jeg håper at de en gang leder til flere slutninger. Kanskje gjør jeg feil i i det hele tatt å trekke noen form for slutning, og kanskje kjærlighetsrelasjoner lever godt på kun å se et smil hos hverandre. Og det er faktisk muligheter for at jeg til og med bare bruker dette som et påskudd for ikke å elske en bestemt person med bare fire smil, men jeg har etter enda en rekke med tanker bestemt meg for at konklusjonen som vanlig var verdt tankene som fikk meg dit.