Ti kniver i hjertet

En hyllest til samværet

2008-01-19T02:21:00.001+01:00

Jeg undrer meg vekk fra min nattesøvn. Jeg pleier i grunnen å gjøre det, det har nærmest blitt rutine, men merkverdig nok har ikke denne bloggen i den siste tiden bært preg av utløpet slik grubling pleier og burde ha. For jeg tenker mine tanker, og jeg skriver også mine ord. Jeg har hundre utkast liggende, men de forblir uferdige, dårlige, og dermed også sensurerte for omverdenen. Ikke det at omverdenen så desperat trenger å måtte fordøye mine impulser hver dag, det er på ingen måte det jeg insinuerer, men det er jo tross alt omverdenen jeg omvelter meg med. I godt lag. Og i andre former for lag. I ulag, hjemmelag og bortelag. Og jeg ville også mene at mitt begrep av omverdenen forøvrig også er av svært liten, nærmest irrelevant art, i den store sammenhengen. Men fullt ut, for meg, min verden. Mine venner. Disse herlige menneskene jeg tilbringer mine såre stunder med. I trivielt lag. I ganglag og i samlag.

For en liten stund tilbake leste jeg en av mine venners blogg, vel å merke en av de gode gamle vennene, en av klippene i mitt liv, og så videre... Hva klisjeèr angår, så likte jeg i allefall det hun skrev. Hun delte sine ord om alt som i sarte stunder opptar henne. Ting hun tenker på når hun er sentimental. Ting hun så angivelig setter pris på. Som rimet på trærne. Fargen på kaffekoppen. Trangen til å le. Og om vennene. Det var fint skrevet. Det eneste hun gjør feil i er å forsøke å bagatellisere det, å latteliggjøre menneskets evne til å kjenne glede og engasjement av og ved de minste og mest finurlige ting. Det, min kjære venn, kvalifiserer nesten til synd. For hva skal man ellers kunne skrive om? Om ikke livets mange finurligheter? Men misforstå meg rett, det var flott skrevet og hun brukte kun ironi som et virkemiddel for å fremme dette flotte hun skrev, og jeg merket meg spesielt noe av det. For midt i oppramsingen av småting skriver hun nemlig at "hun er forelsket i halvparten av menneskene hun omgir seg med". For en slående vakker setning, tenkte jeg for meg selv. For jeg kan ikke forestille med noe annet enn at man må kunne leve lenge på en slik livsfilosofi. En livsfilosofi som går ut på å helhjertet lengte etter venners nærvær når det er lenge siden man har delt av hverandres stimulans.

Derfor får kveldens lille tankerunde en gjentatt gang tale til fordel for venner, venners venner, venners venners øl og deres lyst til å dele av den. Anse det mer enn gjerne som en takk for ølfylla, sofakveldene, hva det måtte være. Takk for samværet. Takk for samlaget i godlaget og ulaget. Måtte vi dele mang en fin stund til. For dere er alle sammen herlige.

Tårer i kaffen

2007-11-05T23:15:00.001+01:00

Promenaden er død. Sandefjords eneste eksil, vårt fristed, vår sjel og vårt hjerterom er nå en plass bak lukkede dører som aldri igjen vil åpne seg for oss som likte å gå der. Jeg interpreterer det igjen og igjen for meg selv, her jeg sitter i ly av novembermørket og det sildrende regnet på vinduene, og jeg tar meg selv i verken å fatte eller begripe hvorfor denne herskapelige sveitservillaen i Hjertnespromenaden måtte lukke dørene. For Promenaden var noe mer enn en bar. Det var og er mer enn slitt parkett og blått tak med asymmetriske utskjæringer. Det har vært musikk, ja, for ikke å si selve kulturen, det har vært latteren og det har vært livet, og den latteren og de øvrige assosiasjonene vil det alltid sitte igjen spor av i våre sjelevegger så vel som i bygningens trevegger. For enkelte har det vært stedet der de forelsket seg og samtidig, kall det gjerne påfølgene, der de har fått sine hjerter knust. Jeg tar høyde for at dette også kan gjelde meg selv, og kanskje til og med bare meg alene. Men videre var det også der jeg slukket min tørst, slukket min sorg og fylte varme i mitt hjerterom, noe jeg vil tørre å si nok gjaldt de fleste som svermet sine runder rundt huset.

Så takk for vinen, takk for ølen, en generelt stor takk for fylla. Takk for kaffen som gav lekse-mot og te-en som varmet så inderlig godt i sjelen de sene høstkveldene. Takk for quizen som gav oss snev av klar innsikt i en tilsynelatene ellers så tåkete verden, og takk for tilgangen den gav oss til utenom-musikk-teoretisk kunnskap.

Og selv om jeg vet så inderlig godt at denne kvelden skulle ha vært brukt til noe veldig annet, som i å lese om norsk språkhistorie og konsekvensene av reformene datiden provoserte frem og annen mer eller mindre nyttig kunnskapsføde, velger jeg altså heller å ordgi en aldri så liten markering her på siden. For Promenadecafeèn har satt kroken på døra og påfølgende er det tid for oss som elsket den å gjøre det samme. Og det ikke på hvilken som helst av organdørene, men på selve hjertedøra. For vi vet vel så altfor godt at Prommen vil ha en spesiell plass i våre hjerter, det sanne nedslitte raddishullet det engang var. Og vi vet også at en epoke nå er over og at det er tid for å lukke minnene inn i rommet bak som tilhørte nettopp den. Så takk for alt, vår alles kjære Promenadecafè. Hvordan skal vi vel overleve vinteren? Jeg vil nok bli å spore oftere her i tiden fremover.

Elsk meg i morgen

2007-09-16T14:49:00.000+02:00

Her forleden kveld satt jeg på trappen til en bekjent og inhalerte det som viste seg å bli en avsluttende sigarett. Det var enden på det som hadde vært et noe uventet møte, og det uventede har som kjent noe ved seg, noe fint og umiddelbart, som det planlagte ofte mangler. Det kan være ord som kommer fra et menneske man ikke ante man ville treffe på, og av og til også uforutsette slutninger man trekker basert på nettopp disse ordene, som i dette tilfelle.

Det hele begynte da vi tok oss til å snakke om livets mange finurligheter, og blant dem, selvfølgelig, kjærligheten. Min bekjente kunne nemlig fortelle meg at han elsket en jente. Hun het Silje. Silje hadde syv smil. Et når hun var glad. Et når hun latet som hun var glad. Et når hun var deppa. (Riktignok) Et når hun var full. Et når blikkene deres skulle møtes og møttes, et når blikkene deres ikke skulle møtes, men allikevel måtte møtes, og omsider, et når han fortalte henne at han var glad i henne.

Det slippes bomber over Irak og Israelske styrker krever Palestinsk landområde i det min verden står stille og jeg konkluderer med følgende. Elsker man noen man ikke kan se syv smil hos, er ikke vedkomne verdt å elske. Min ufullstendige slutning fra kvelden på trappa har krevd meg flere tankesprang og jeg håper at de en gang leder til flere slutninger. Kanskje gjør jeg feil i i det hele tatt å trekke noen form for slutning, og kanskje kjærlighetsrelasjoner lever godt på kun å se et smil hos hverandre. Og det er faktisk muligheter for at jeg til og med bare bruker dette som et påskudd for ikke å elske en bestemt person med bare fire smil, men jeg har etter enda en rekke med tanker bestemt meg for at konklusjonen som vanlig var verdt tankene som fikk meg dit.

I disse valgtider

2007-09-04T15:07:00.001+02:00

Myndighetsdagen er vel overstått. Og med det er det intet annet å anta enn at alle kommende dager vil være preget av myndighetens privilegier. Det være seg ølkjøp, stemmeretten som selvfølgelig skal brukes, og all den øvrige friheten myndighet fører med seg. Og når det gjelder stemmeretten, er vel det et av de aller største privilegiene. Ikke bare som følge av en 18-årsdag, men som følge av demokratiet. Ikke i ønske om å forherlige egen nasjons poltiske historie, (vi har hatt et parti ved navn Nasjonal Samling vi også), men nordmenn har til tidligere tider vært prinsippfaste når det kommer til politikk. Det kan selvsagt ha vært annerledes stilt før i tiden, hvor man ofte valgte seg et parti ut i fra samfunnshold og yrke, og gjerne stemte det resten av livet. Velgerne visste i større grad den gang hva det innebar for seg selv og andre samfunnsborgere å stemme på sitt valgte parti, og det kan vel ikke sees på som annet enn å ha prinsipper.

Prinsippfasthet trenger ikke i alle tilfeller å ha utløp i noe positivt, men man kan se virkningene av mangelen på den når partier gjemmer seg bak fasader av valgflesk og ikke ytrer sine ideologiske standpunkter og sin kanskje egentlige agenda. Det jeg prøver å få fram med mitt noe klønete ordlag, er at folk har syntes å miste sine prinsipper. Politikk handler om skatteforvaltning, om hvordan og i hvilken grad staten skal ha innflytelse, ja vel, men alt dette bygger på verdier. Og verdigrunnlaget står igjen forankret i en politisk ideologi. Det jeg vil fram til, er selvsagt populisme. 1/3 av Norges befolkning stemte ved forrige valg Fremskrittspartiet. Dette var riktignok kun de som faktisk valgte å bruke sin stemmerett, noe jeg mener det burde være pålagt å gjøre i en velferdsstat. Men som sagt, hele 33% av velgerne lot sin stemme gå til Frp. Når en så stor andel av befolkningen velger å gi stemmen sin til et parti som ligger så i ytterkant ideologisk sett, kan jeg ikke si annet enn at jeg blir skremt. Kjære alle sammen, se litt igjennom populismen og les prinsipp-programmet, så forstår dere hva jeg mener. Jeg tror ikke på ramme alvor at partiets representanter har et sant ønske om å rævkjøre velferdsstaten, men jeg er stygt redd for at det kan bli et av mange leie utfall av partiets politiske føring i en eventuell maktposisjon, og ikke mindre når de har funnet på noe så fint som å rette slagordet "For folk flest" mot velgerne.

Men velgerne skal ikke undervurderes. Det ville være høyst politisk ukorrekt å prøve å fastslå at "folk flest" er dumme. Det er noe av det fundamentale ved demokratiet at folk står med lik rett, enten de er bankfunksjonærer eller vaskehjelper, til å ytre sin mening via å avgi en stemme, og man skal både tro dem og ta på alvor det de ytrer.

Jeg vet i allefall hvilke verdier jeg verdsetter i et samfunn. Rekrutering til privatskoler og dermed økt klasseskille er ikke noe jeg ønsker å fronte. Heller ikke billigere sprit og legalisering av nettpoker er kampsaker for meg. Jeg har omsider fått stemmerett. Retten til å dytte samfunnsutviklingen i den retningen jeg måtte mene er den riktige. Front gjerne Fremskritt, men ordet er uansett betinget at man selv mener at verdiene og den retningen man driver utviklingen framover i er riktig. Jeg, for min del, mener at retningen er gal, jeg tar avstand fra den og det provoserer meg at så mange velger å skritte opp nettopp den stien. Måtte de konservative liberalistene bli nedstemt.

Dagen før dagen

2007-09-01T16:50:00.000+02:00

Marit blogger. Det er dagen før dagen, og Marit markerer sin siste umyndige dag med å poste sin første blogg. Dagen vi står foran er altså min myndighetsdag, hvilket vil si at jeg idag pines under min siste frihetsparodi som 17-åring. Om snaue syv timer vil det være slutt på parodien, og friheten vil stå som en selvstendig del av det tidvis sammensatte ordet. I morgen vil mine formyndere bare være mine foreldre, og jeg vil selv måtte stå ansvarlig for det jeg måtte finne på å foreta meg. Jeg innser herved at jeg vil komme til å møte midnatt med en noe skrekkblandet fryd, heller enn den rene og skjære varianten. Men jeg skal ikke klage.
Jeg rakk nemlig å opprette bloggside før jeg ble voksen. Jeg er Marit. Velkommen til min blogg.